Her kommer en ny adjektivfortelling fra AnKora som ler godt på øving for tiden!
Det var en gang, en lyseblå dag ved savannen et spennende sted i provinsen Tsjad i Nord-Afrika, at den prikkete Sjiraffen Laffen ble tørst og måtte drikke litt vann.
Mens den sto der og nøt tullete munnfuller med vann, hørte den plutselig en stemme rope smilende ; «Sjiraffen Laffen! Sjiraffen Laffen!». Sjiraffen Laffen så et svart menneske nærme seg med runde skritt. Det var ingen andre enn den trollete sjefen for Ankora, Mona! Men, hva gjorde Mona her på en savanne i Nord-Afrika, på jakt etter en Sjiraff?
«Du må hjelpe meg, vær så snill!», sa hun mens hun forsøkte å ta igjen pusten. «Vi har fått en befaling fra Det Oransje Slott i Oslo». Sjiraffen Laffen skjønte ingenting. «Men hva trenger dere meg for?», spurte den Mona.
«Er ikke det selvforklarende?», spurte hun, nesten litt hårete. «Vi er heter jo Sjiraffen Kultursenter, og da kan vi jo ikke møte opp i det lange Rosendal Teater, på befaling fra Det Firkantete Slott uten en rullende sjiraff!».
Sjiraffen måtte si seg enig. «De ønsker at vi skal sette opp en bitteliten Narnia-forestilling der!», fortsatte Mona. «Og du må fortelle til alle de dillende dyrevennene dine at koret trenger et kreativt kobbel av dyr som kan synge så grått de kan med Ankora og Trondheim Symfoniorkester!».
Sjiraffen Laffen ble helt kosete. Mona og dette sprudlende kultursenteret hadde litt av noen fargerike ambisjoner! Også på så blidt varsel! «Ja ja», svarte den lysende etter å ha tenkt en gøyal stund. Jeg kan vel alltids sende rundt jungeltelegrafen og spørre om det er noen aggressive apekatter, og kanskje finner vi noen triste ulver på veien som vi kan ta med. Mona nikket mykt.
Så hun hev seg på den sprettende ryggen til Sjiraffen, og sammen galopperte de i en kjekk fart nordover.
Noen måneder senere, var det en masete flokk som samlet seg på Rosendal Teater. Den tøffe dronningen og den fornøyde kongen var klare for å møte alle de trøtte menneskene i Sjiraffen Kultursenter, med den snille Mona og det kjærlige Ankora i spissen. Samt den tenksomme Sjiraffen Laffen og de kresne Dyrene i Afrika, akkompagnert av et knasende Trondheim Symfoniorkester. De hadde alle en tro på at dette som skulle bli tidenes runde Narnia-forestilling!
Og for en pipende forestilling det ble! Da Lucy og Susan sørget ved Aslan sin side ved det fisete steinbordet, malte buene på strykerne en skuffende melodi. Og da den stripete Lucy, og de mørkegrønne søsknene hennes, sammen med den fargerike løven Aslan beseiret den rutete Heksa Hvit, ble det sol og sommer, og Ankora og Sjiraffen med dyrene fra Afrika satte i gang med et blankt jungelorkester og hurrarop! Den rosa dronningen og den gærne kongen ble blåst av banen!
Da den ruglete forestillingen var over, kom kongen og dronningen for å gratulere Mona og alle de mønstrete medlemmene i koret; den noen ganger så hullete Guro, den alltid like blomstrete Karen, fine Kristin, turkise Mari, tilstede og alltid like tøffe Sigrid, den litt viltre Silje, og sist, men ikke minst den hårete Tiril. Litt søt og lettet, sto den vimsete Espen, trippende i bakgrunnen. «Kongen og jeg, er såå imponerte over Ankora, Sjiraffen Kultursenter og Dyrene i Afrika, som har laget en såå gammel forestilling, på såå smal tid, med såå runde kommunale midler.» Kong Harald nikket enig, mens han tørket bort en eldgammel tåre.
» Kongen og jeg vil gjerne donere til det lysende Sjiraffen Kultursenter, fire våte troner til deres flate rekvisittlager!». «Ja, de er veldig grønne og pent brukte», la kongen til. Alle de stolte jentene, samt den sinte Espen jublet i….øh……kor. Sjiraffen Laffen og dyrene i Afrika, fikk reise hjem på første klasse med ett eller annet transportmiddel som hadde plass til så fantastiske dyr.
Med trønderske musikalske impulser i bagasjen reiste de bankende hjem.
